Steinkjerpositiv Instrumentmakerne Positivene Musikken Innherredsjektene
Norsk  English  Deutsch

STEINKJERPOSITIV

Digitalt museum for Steinkjerpositivene,
positivmakerne og spillets utbredelse.

Steinkjerpositivet er en lirekasse produsert i Steinkjer. Utenlandske spill i den samme perioden som Steinkjerpositivene var gjerne små instrumenter, lette bærbare lirekassetyper. Steinkjerpositivene, spesielt de to største utgavene, var mer som bærbare orgler å regne. Byggekvaliteten på positivene var på høyde med alle andre instrumenter i perioden og mange av dem har derfor overlevd til i dag. Steinkjerpositivet har på mange måter blitt en standard i norsk lirekassetradisjon, og var nærmest et etablert navn på dreiepositiv som ble bygd her i landet. Omtrent 600 positiv ble bygd i perioden 1850 til 1910 i Steinkjer.

Les mer

Hvordan kunne det oppstå så stor
positivproduksjon på Steinkjer?

Det er dokumentert at det helt fra 1829 har vært omreisende utenlandske positivspillere som gjestet Trøndelag. Utlendingene kom til å begynne med til Levanger der det ble arrangert martna i desember og mars. Derfra dro de videre til Steinkjer med sine instrumenter.


Bildet er fra Levangermartnan, og kommer fra samlingene til Harald Renbjør, Levanger Fotomuseum

I Beitstad døde en italiensk positivspiller, og instrumentmaker Thomas Fosnæs studerte dette positivet. Det er fortalt at det er fra denne hendelsen at han kom til å lage egne spill fra rundt 1850.

Det viser seg at Thomas allerede hadde begynt å lage positivspill i noen år tidligere, men det kan godt være at omreisende trengte reparasjoner og vedlikehold av sine spill, og at det er derfra den første gnisten til produksjon av positivspill på Steinkjer kom fra. Thomas hadde begynt å sysle med positivbygging allerede før han flyttet til Steinkjer i 1849.


Steinkjer sentrum etter at jernbanen ble åpnet i 1905.

Thomas laget alene positivspill på Steinkjer i noen år fra 1850 etter at han flyttet til byen i 1849. Han koblet seg fort til Tharaldsenbrødrene som var messingstøpere av yrke, for å skaffe deler til de spillene han laget. Begge Tharaldsenbrødrene var dyktige gjørtlere, et yrke etter sin far, men også dyktige finsnekkere som la grunnlaget til at de ble meget sentrale i positivproduksjonen i tiden som skulle komme. Spill nummer 20 av Tharaldsen er fra 1867, så det er grunn til å anta at Fosnæs og Tharaldsenbrødrene kom i kontakt bare noen få år etter at Fosnæs kom til Steinkjer. Etter hvert ble det et så betydelig behov for positivspill, at Christian også begynte å bygge spill selv. Spill nummer 20 fra 1867 av Tharaldsen hadde kun musikk fra Fosnæs på rullen.

Ingen av Tharaldsen brødrene var musikalske nok til å slå musikken inn i rullene, og produksjonen var såpass stor at det nok var behov for flere som kunne bidra i det arbeidet. Jacob Schjefte gikk i fiolinlære hos Fosnæs, og etter hvert som positivproduksjonen tok seg opp, ble det behov for å ha flere som var musikalsk nok til å slå musikken inn i rullene. I starten var det Thomas som sto for den jobben alene.

Jacob Schjefte hadde tidlig et samarbeid med Ola Fjeldhaug, og hjalp Ola med å slå inn musikken i rullene i spillene han laget. Ola var husmann på Fjellhaugen, han arbeidet i teglverket på By om sommeren, og på gården og i skogen om vinteren. I ledige stunder sto han gjerne i snekkerverkstedet. Han laget møbler og han bygde fioliner. I samarbeid med Jacob Schjefte gjorde han også positiver. Ola var snekkeren, Schjefte satte melodiene.

Theodor Bentzen var i tillegg til å være husmann, også titulert som teglverksmester og instrumentmaker. For det siste ble han viden kjent for de fine instrumentene han laget. Siden Theodor også var fiolinmaker, så er det ikke umulig at det er på den måten han blitt kjent med Fosnæs. Det var Bentzen og Schjefte som satte musikk på de aller fleste positivruller i Steinkjerpositivene.


Lirendreier, et portrett av en positivspiller, foto fra Nordlandsmuseet sine samlinger.

Grunnlaget var med dette lagt for at det ble et samarbeid om storproduksjon av positiver spesielt mellom Thomas, Christian, Jacob og Theodor. Hvor Christian og broren Tørris i store trekk bygger selve mekanikken og kassene, mens Jacob og Theodor slår inn musikken på rullene. Behovet for ruller ble etter hvert så stort at Ole Ramstad, Jacob sin svigersønn, også i en periode på to år slår ruller fra 1881 til 1883. Disse fire karene bygger over 500 positiver, med mer enn 400 spill i Christan Tharaldsen sitt navn. Dette over en ganske lang periode på over 50 år.

Det finnes gjenlevende spill signert av Jacob Schjefte, som utseendemessig ikke avviker så mye fra de andre Steinkjerpositivene i Christian Tharaldsen sitt navn. Det er ikke kjent noen spill som Theodor Bentzen har signert selv, men at han står for mye av rullene er kjent. Pengene de gjør på dette arbeidet gjør dem i stand til å kjøpe plassene de er bosatt på. Positivarbeidet ga nok inntekt til at de kunne gå fra å være husmenn til landeiere. Christian på sitt bruk på ved Midjobrua, Theodor ved Tranabakken mens Jacob ble boende i byen i dagens byområde som kalles "Påssåbyen".

Hvor stor produksjonen til Ola Fjeldhaug var er ikke kjent, men at det dreier seg om flere spill er ganske sikkert. Ola Fjeldhaug ble i hele sitt liv husmann på Fjellhaugen til han døde.

Både Fosnæs og Tharaldsen er samfunnsengasjerte menn som på mange måter bør anses som gründere i sin tid. Jacob Schjefte er også engasjert i foreningsarbeid, og hører kanskje med i samme kategorien. Disse tre karene drar med seg flere personer på Steinkjer og bygger og omsetter over 500 positivspill. Dette representerer betydelige verdier, omsatt i dagens verdi betyr det at det ble skapt verdier på over 10 millioner kroner av dette arbeidet. Dette ga strandsittere og husmenn en mulighet til å bli velstående eller jordeiere. Det var på mange måter et lite industrieventyr.

Det er kartlagt mer enn 14 positivbyggere i perioden på Innherred.


Steinkjerpositiver også på bygdene rundt Steinkjer


Breidesmoen, plassen til positivmaker Jacob Breidesmo på Snåsa.

Andre positivmakere på Innherred bør også nevnes selv om det ikke er kjent om det er noe større samarbeid mellom disse og de på Steinkjer. Paul Olsen Landsem på Malm var en altmuligmann, og bygde positiv før han utvandret til Amerika i 1873. Naboer i samme grend Peter og Odin Tverås er også kjent som positivmakere selv om de ikke klarte å slå inn musikken på rullene selv. Disse tre karene var naboer, og det utviklet seg naturligvis et samarbeid på bakgrunn av dette. Ole Ramstad kommer også opprinnelig fra Tverås, og det kan være en kobling der. Når man samtidig legger til grunn at Paul O. Landsem tidlig var kjent med Thomas Fosnæs fra ungdomstiden, så er det ikke umulig at Paul ble påvirket av Thomas til å begynne med positivspill. Paul Landsem var kjent for raskt å skifte yrke, så det er ikke usannsynlig kobling.

Nils Lorntsen Opdahl som var bosatt ikke så langt unna, var kjent for å kunne lage positiv og samtidig klare å slå inn musikken på rullen. Det er både mulig og sannsynlig at det ble et samarbeid mellom alle fire for å komplettere spillene.

Jacob Lorentz Bredesmo fra Snåsa laget flere positiver, et av disse står på museum på Snåsa, og et annet har er en spennende historie med musikk av kristent innhold.


Jektfarten fra Steinkjer var grunnlaget for antall og utbredelse av postivene.

Det var ikke marked for å kunne selge en produksjon av nærmere 600 positiver i Steinkjer, eller byene ellers på Innherred. Produksjonen skjedde samtidig med en veldig stor produksjon av Innherredsjekter i indre Trondheimsfjorden og Beitstadfjorden. Byggingen av over ett tusen jekter med hele Norge som marked åpnet for en storstilt eksport av positiv, spesielt nordover. Jektene drev en slags trekanthandel med treverk og tømmer nordover, som ble byttet i fisk som ble solgt sørover så langt ned som til Bergen, med andre varer derfra opp til Trøndelag igjen. Dette ga positivmakerne en handelskanal og et relativt stort marked å selge til, og muliggjorde en så stor produksjon av positiver i en så lang årrekke på over 50 år.

Musikken.

Repertoaret på Steinkjerpositivene var opprinnelig slåtter som spellemenn i Steinkjerdistriktet brukte. Det besto stort sett av runddanseslåtter, som vals er en del av, og i tillegg kan nevnes reinlender, polka, og masurka. Etter hvert som positivene økte i popularitet, så ble det også behov for et større repertoar. Det ble etter hvert brukt mer danseslåtter, og de såkalte "tyskslåttene" ble populære. Reinlenderen var med allerede fra 1866, mens det er svært få polsdanser på positivrullene. Mange av steinkjerpositivene hadde også i tillegg en brudemars på en av rullene.


Positivrull med stifter som er en slags "digital" registrering av musikken.

Positivrullene er viktig kultur og musikkhistorie i og med at de er unike eksempel på "nedskrevet" og bevart musikk fra en tid som var preget av lydig overlevering av slåtter spellemenn imellom.

Det fantes lirekasser på Innherred som var laget i utlandet i den samme perioden som Steinkjerpositivene var populære. Dette var gjerne små instrumenter, lette bærbare lirekassetyper, mens Steinkjerpositivene, spesielt de to største utgavene, var mer som bærbare orgler å regne. Steinkjerpositivene var godt bygde instrumenter som varte lengre i forhold til de lettere instrumentene fra Italia og Tyskland. Derfor er det mange som har overlevd helt til i dag slik at musikken er bevart. Det er innspilt rundt 1200 slåtter fra forskjellige spill i Norge, fra i overkant av 50-60 gjenlevende Steinkjerpositiver. 28 av disse i bokform av Charles Karlsen.

Popularisering i syttiårene.

NRK-mannen Otto Nilsen kom til Steinkjer for å lage et program om nettopp Steinkjerpositivet. Men det fantes det ikke en levende sjel som kunne bidra til å kaste lys over Steinkjerpositivets historie. Dette syntes Charles Karlsen var så ille at han bestemte seg for å studere fenomenet til bunns. Charles Karlsens fremskaffelse av kunnskap om Steinkjerpositivet sammen med Otto Nilsens programmer om samme emne førte til stor interesse og veldig prisoppgang på det merkelige instrumentet slik at Charles selv aldri fikk råd til å skaffe seg et.


Otto Nielsen laget en rekke radiosendinger om Steinkjerpositivet i 1974.

Otto Nilsen var levende opptatt av Steinkjerpositivet. Det var under en radiosending at Otto intervjuet en eier av et Steinkjerpositiv - og det ble spørsmål om pris på dette positivet. Mannen som eide det ville ha 15.000 kroner for det - han trengte nemlig denne summen for å få kjøpt seg ny bil. Jeg skal fortelle deg en ting min gode mann, sa Otto Nilsen, i dag vil de få mange ganger 15.000 for et Steinkjerpositiv av god kvalitet!

Da eksploderte interessen for Steinkjerpositivene! Alle eiere skulle reparere og sette i stand positiver de var i besittelse av. Denne hendelsen skjedde tidlig på 70-tallet, og sier noe om vår svakhet for penger - også i forhold til kultur. Dette har om ikke annet satt en verdi på positivspillene, slik at de tas vare på som klenodier i dag.

Arbeid som er gjort for å
dokumentere historien og instrumentene.

Charles Karlsens startet et stort arbeid med å kartlegge historien bak steinkjerpositivene og dokumentere gjenværende instrumenter. Jann-Magnar Fiskvik har restaurert mange av de gamle instrumentene og lagt verdifull informasjon til det som finnes av dokumentasjon. I tillegg har både Bjørn Alexander Bratberg og Åse Mørk forsket på og skrevet oppgaver om Steinkjerpositivene. Harald Sakshaug har gjort et arbeid for å finne de personer som har vært med i produksjonen av instrumentene, hvilke mennesker de var, og hva som lå til rette for at en slik stor produksjon kunne oppstå på Steinkjer. Harald har også etablert dette digitalte museet i samarbeid med Steinkjer Museumslag, koordinert av Svein Karlsen. Det digitale museet har samlet det som finnes av informasjon for presentasjon av Steinkjerpositivene.